SyklerForSynsSkyld

Dag 13: Namsos - Dønna:) Hjemme til slutt

2010-07-03T12:58:00.006+02:00

Kl 09.30 er telte pakket og frokosten spist. Litt støl var jeg fra dagen i forveien, men det gikk fort over, så snart jeg kom ut på de flate, fine veien mellom Namsos og Høylandet. Fem mil var unnagjort før jeg stoppet for første kaffe og lunsj.

Dette var den første dagen med strålende vær siden Haukeli, og jeg sykler i 3 timer kun iført sykkelbukse og sko. Jeg veit ikke hva som har skylda for at kilometerne gikk så fort og lett unna; om det var mindre luftmotstand, flate veier, eller at jeg nærmet meg hjemme.

Litt før fire kommer jeg rett før avgang syklende inn på ferja mellom Holm og Vennesund.

Jeg skulle til Brønnøysund å ta en prat med en optiker, men han var på ferie for tiden, og oppfordret meg heller til å sykle hele veien hjem. Å kombinere alle ferjene frem til Dønna viste seg å bli umulig på sykkel. 17,1km måtte sykles på 15 min, så her innrømmer jeg nederlag, og at jeg jukset sykkelen opp på en tilhenger.

Jeg kommer meg til Tjøttaferja, men har derifra kun 90 minutter på å nå sisteferja til Dønna, og det er fire mil igjen å sykle. I og med at jeg kommer 10 minutter for sent i land, så vurderer jeg muligheten å heller ta en nærmere ferje over til Herøy, så kan jeg bruke så lang tid jeg vil på en noe lengre strekning til Dønna.

Venterommet i byen har jeg imidlertid sovet på flere ganger, så om det ikke skulle gå, så slipper jeg i vertfall teltet.

Mamma ringer til ferja, som godtar å holde den i 3-4 minutter. Dette viser seg å være unødvendig, for jeg kommer inn 2 minutter før avgang, med de fire siste av 25 mil unnagjort på 78 minutter. Dette var en utfordring til meg selv, og en glimrende siste innspurt til å toppe en 13 dagers lang sykkeltur.

Dag 12 Trondheim - Namsos

2010-07-03T11:19:00.002+02:00

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt meg de 119km frem til Steinkjer, men da jeg kom dit var ikke kl mer enn halv fire, og jeg sykla videre. Nesten 200km sykla jeg denne dagen, og det er den lengste etappen til nå. Det var mer trafikk her langs E6 enn det har vært på de fleste E39, men det var flere steder frem til Steinkjer at man kunne sykle parallelt på gamle veier. Nord for Steinkjer kom jeg over i RV17 med retning Namsos.

Det var temmelig utmattende å sykle så langt, og med en sliten korsrygg og slitne knær så ble det komplisert å manøvrere seg i det trange teltet. Det var i tillegg en slik sverm med knort utenfor, at jeg nedprioriterte kveldsbadet.

Dag 11:

2010-06-30T23:04:00.001+02:00

122km gjensto til Trondheim, å det gikk på 5 timer.

Her stoppet jeg innom Interoptik å hilste på Anders Olsrud, enda en studievenn og nyansatt optiker.

Jeg var litt lei av regnvær, og valgte å ta en dags hvile hos en av mine barndomsvenner.

Dag 10:

2010-06-30T20:14:00.003+02:00

Det var utrolig å drikke kaffen på verandaen hos Sahar og Ole Erik, med utsikt til rundt 56 fjelltopper. Med en glede over at jeg skal returnere den 6. august, i bryllupet til de to, så sykler jeg videre på morgenkvisten, med retning nordover.

Atlanterhavsveien var mindre storslott enn jeg hadde forestilt meg, og minnet meg litt om Herøy, med sine bruer og små holmer. Averøy, som er en øy av betydelig størrelse (men med få innbyggere), minnet meg dermed litt om Dønna.

Kristiansund var en kjempefin by; virkelig en perle på kysten. Jeg skulle gjerne brukt hele dagen nede på brygga og med en pils i hånden fått flere inntrykk fra byen. Slikt er best gjort i selskap med andre, og jeg sykler fort videre i retning Trondheim.

Til da hadde jeg sykla 85km, og jeg kom meg enda 65km på veien, til en camping rett ved Valsøy. Jeg var gjennomvåt av regn og klamme regnklær, men ville ikke betale de stive 850 kronene som skulle til for å få meg en hytte. Løsningen på problemet ble å slå opp teltet i ytterkanten av området, og snike meg inn for en dusj og et kjøkken.

2010-06-27T18:41:00.003+02:00

Dag 8: Grotli - Molde

Dagen startet som gårsdagen sluttet, men tåke så tett at bilene forvinner bare 30 meter foran meg. 35km gjensto ned til fjorden, 1150 meter under, og oppover bærer det allikevel de første 20.

Når jeg endelig når nedoverbakkene er disse så bratte og uoversiktlige at jeg triller forbi en rekke forsiktige biler.

Nede i dalen er det tett med turister, men jeg er nesten alene om å ta den 2 timers lange ferjeturen ut til Sylte/Valldal. Fra kaia er det 85km til Ålesund, deriblant flere lange tuneller som jeg ikke orket å finne veien utenom. Det bråker godt når bilene kommer forbi, men det er uansett befriende å komme litt bort fra regn og vind.

Når jeg når Ålesund i 19 tiden har det klarnet i været. Her lette jeg litt etter hurtigbåten til Molde, men fant ut at det heller var snakk om en fergekai, 65km tilbake i samme retning som jeg var kommet. Heldigvis var Sahar og Ole André på samme side av fjorden, og de fikk med seg både meg og sykkelen i Sahars flotte nye bil.

Dag 9 blir en rolig en, med Iransk middag og mye annet godt, mens jeg lar trette ben og muskler hente seg inn igjen. Vi vil jo ikke pådra oss noen betennelser eller slikt no på turen.

Legg merke til de to kometene som kommer parallellt inn fra venstresiden av bildet:)

2010-06-26T08:33:00.001+02:00

Dag 7: Skei – Geiranger

Dagen starter bra, med stort sett flate bakker foruten en fjellovergang på 600 meter. 113km går da radig unna, til jeg når Tystigen.

Her starter stigningen opp mot Geiranger. Denne viser seg å være større enn forventet, og jeg bruker litt i overkant av to timer på bakkene, som tar meg 1150 m.o.h. opp i strynefjellet. Det har regnet kontinuerlig til nå, men her oppe i høyden er vanndråpene byttet ut med et teppe av fuktighet, så tykt at jeg ikke ser lengre enn 30-40 meter fremfor sykkelen.

Uten den flotte naturen å betrakte, som jeg mistenker var nokså slående i det området, så blir syklingen fort et ork.

Når jeg endelig når toppen blir asfalten om til en blaut og gjørmete vei, som gir en følelse av at noen holder fast i sykkelen. Veiene er i tillegg så humpete, at jeg begynner å føle meg merkbart mør i skinkene.

Når nedoverbakken, og moroa skulle ha starta, så faller bakbæreren, og alt av bagasje løs fra toppfestet, og sleper etter sykkelen. Heldigvis kommer det en bil forbi etter bare 10 minutter, og bidrar med en par stropper som holder sakene på plass mens jeg kan trille videre.

Nede på hovedveien, med 35km igjen til Geiranger (utrolig nok like langt som før fjellovergangen, som biler slipper å ta) er jeg så våt og kald at jeg igjen tyr til visakortet, og tar inn på et varmt sted å sove.

Dag 6: Lavik – Skei

2010-06-26T08:28:00.002+02:00

Jeg ble fortalt at det var meldt regn til denne dagen, men var heldig nok til at det ikke var startet da øyna åpna seg kl 10 om mårran. Det startet nok ikke å regne før rundt kl 2, så selv om jeg var utrolig treig med å spise og pakke ned teltet denne mårran, så holdt det seg tørt.

62 km frem til Førde går som smurt. Der stopper jeg foran en sportsforetning, for å sjekke etter trykket i dekka. Mens jeg fyller velter sykkelen og knekker av sykkelstøtta. Ny støtte er var jo selvsagt ikke noe problem, og de kunne til og med lime sidespeilet mitt, som var knekt av samme årsak. De hadde "lynlim" på lageret, men for å være på den sikre siden så satte jeg speilet i ei klemme, og stakk bort på hotellet og fikk i meg litt kaffe. Etter 2 timer var limet fortsatt ikke stivnet, og gutta fant ut at lynlimet hadde 19 timers tørketid.

I sykkelveska havnet det, med en teipbit rundt, og jeg legger i vei mot Jølster og Skei.

Etter nye 55 km er jeg i 20 tiden fremme ved hotellet, og vurderer et tilbud på 500kr, mot å posen og det våte været. Når jeg nevner at jeg har en bekjent i hotellbransjen i Kongsberg, så synker prisen videre til 300 kr. Nå var det ingen tvil.

Hotelldirektøren stopper innom i rundt 22.30 og får høre at jeg kommer fra Kongsberg. Det er en eldre mann som er glad i å prate, så vi blir stående i 25 minutter å prate om høgskole"professorer" og andre dyktige jølstringer.

Jeg setter innsamlingsbøssa på disken, og kryper i seng etter en snartur i badstua.

2010-06-24T17:45:00.003+02:00

Dag 5 går ifra Bergen og nordover. Det er min første gang i Bergen, og sammen med Ida tar jeg en spasertur rundt i den flotte byen. Det blir sushi til forkost på den blå steinen. Avgang blir ikke før rundt kl 12.

Det er lekende lett å sykle etter en dags vil på Bømlo, men forferdelig å komme seg ut av byen. Jeg skulle starte med en runde rundt Eidsvåg, for å nå nordhordalandsbrua, men fikk heller en liten fjellovergang. Langs E39 var det en utfordring å følge sykkelveien, som plutselig skiftet over til andre siden, så jeg måtte snu og finne ut hvor jeg skulle ha krysset. Dette skjedde utallige ganger. I tillegg gikk fortauet plutselig inn i boligfelt, som naturlig nok hadde veldig mange veier å velge mellom, men ingen av dem med skilt.

Liker du labyrinter og kaos, så ta sykkelveien fra Bergen og nordover. Så snart jeg kom inn i Sogn og Fjordane derimot, så ble det lett å holde tempo opp, og jeg campet ikke før kl 10 om kvelden.

Etter ferga over til Lavik fant jeg mitt 4. St.hansbål for kvelden, og besluttet å slå opp teltet. Her var det 10 14-15 åringer som brant bål og sang "The bright side of Life" og "Kombaya my Lord". Godt oppdradde vestlendinger.

2010-06-21T22:18:00.003+02:00

Dag 3, Destinasjon Bømlo:

Veien langs Åkrafjorden var en drøm å sykle, og anbefales som dagstur for folk i nærheten. Det blir lettere og lettere å sykle. Det skal sies at det er mindre bakker i dette området. 117 km frem til Bømlafjordtunellen gikk radig. Her måtte jeg vente i en time på en buss som kunne ta meg gjennom. De siste 13 kilometrene til Rubbestadneset var så klart litt tung nå på slutten av dagen, men det ventet meg en herlig dusj og laksemiddag her hos Ida og familien. Nå er det tid for boblebad for såre muskler.

2010-06-21T21:56:00.004+02:00

Dag 2: Veien fra Åmotsdal til Arabygdi var en flott fjordvei som var lett å sykle. Derifra til Røldal var det derimot for det meste oppoverbakker. Uten særlig overdrivelse kan jeg si at den lengste bakken var på 55 kilometer.

Heldigvis fikk jeg skyss gjennom

Haukelitunellen; et 7000 meters langs eksosrør, siden fjellovergangen fortsatt var stengt. Neste fjellovergang var forholdsvis fort gjort å forsere, og nedoverturen mot Fjæra var temmelig moro. Jeg stoppet 2-3 km før Fjæra, på en full men alikevell øde campingplass. En kaldukkert i ferskvann og litt mat i magen var deilig før soveposen.

Dagens etappe: 175 km.

Tappfart: 62 km/t

2010-06-21T21:46:00.002+02:00

Dag 1, lørdag 19. juni er over, og jeg har funnet et passende overnattingssted bak en dagligvarebutikk i Åmotdalen. Det var like idyllisk som det ser ut på bildet. Butikkeieren kom innom med puddelen på kvelden, for å se hva det slags fyr som campet på plenen deres, men det viste seg heldigvis å være problemfritt. Etappen ble litt kortere enn antatt, grunnet en sein og vemodig avskjed med Kongsberg. 98 km unnagjort.

Turen er i gang

2010-06-20T20:11:00.001+02:00

Utstyret er omsider på plass

Turen er nå i gang. Avreise fra Storgata 3 19.06 kl 13.30.

Forberedelser

2010-06-17T21:08:00.000+02:00

Nå er bachelorgraden i boks, og det er på tide å reise tilbake til familien. Med vitnemål i hånd bærer det av gårde med den relativt nye Ghost Speedline 5700, aka "Den jæveln" (døpt etter en uheldig jomfrutur).

På forespørsel fra Norges Optikerforbund skal jeg også ha med en innsamlingsbøsse til Optometry Giving Sight, den eneste globale innsamlingsaksjonen som spesifikt har som mål å hindre blindhet og svaksynthet som skyldes ukorrigerte refraktive feil (manglende tilbud på helseundersøkelser og tilgang på briller).

Ruta går fra Kongsberg, via Bømlo, Bergen, Førde, Gerianger, Alesund, Molde, Kristiansund, Trondheim, Steinkjer, Namsos, Brønnøysund, Sandnessjøen og til Dønna. Til sammen skulle dette bli rundt regent 2000 kilometer.

Underveis skal det besøkes mange gamle bekjente, så hastverk blir det nok ikke, men 130 kilometer om dagen må til for å komme frem før familien reiser på ferie.

Beregnet ankomst: 05.07.10