Her stoppet jeg innom Interoptik å hilste på Anders Olsrud, enda en studievenn og nyansatt optiker.
Jeg var litt lei av regnvær, og valgte å ta en dags hvile hos en av mine barndomsvenner.
Her kommer jeg til å publisere litt bilder og opplevelser fra sykkelturen. For å kommentere på innlegg må du gjøre dette som anonym, hvis du ikke har en konto
Det var utrolig å drikke kaffen på verandaen hos Sahar og Ole Erik, med utsikt til rundt 56 fjelltopper. Med en glede over at jeg skal returnere den 6. august, i bryllupet til de to, så sykler jeg videre på morgenkvisten, med retning nordover.
Atlanterhavsveien var mindre storslott enn jeg hadde forestilt meg, og minnet meg litt om Herøy, med sine bruer og små holmer. Averøy, som er en øy av betydelig størrelse (men med få innbyggere), minnet meg dermed litt om Dønna.
Kristiansund var en kjempefin by; virkelig en perle på kysten. Jeg skulle gjerne brukt hele dagen nede på brygga og med en pils i hånden fått flere inntrykk fra byen. Slikt er best gjort i selskap med andre, og jeg sykler fort videre i retning Trondheim.
Til da hadde jeg sykla 85km, og jeg kom meg enda 65km på veien, til en camping rett ved Valsøy. Jeg var gjennomvåt av regn og klamme regnklær, men ville ikke betale de stive 850 kronene som skulle til for å få meg en hytte. Løsningen på problemet ble å slå opp teltet i ytterkanten av området, og snike meg inn for en dusj og et kjøkken.
Dag 7: Skei – Geiranger
Dagen starter bra, med stort sett flate bakker foruten en fjellovergang på 600 meter. 113km går da radig unna, til jeg når Tystigen.
Her starter stigningen opp mot Geiranger. Denne viser seg å være større enn forventet, og jeg bruker litt i overkant av to timer på bakkene, som tar meg 1150 m.o.h. opp i strynefjellet. Det har regnet kontinuerlig til nå, men her oppe i høyden er vanndråpene byttet ut med et teppe av fuktighet, så tykt at jeg ikke ser lengre enn 30-40 meter fremfor sykkelen.
Uten den flotte naturen å betrakte, som jeg mistenker var nokså slående i det området, så blir syklingen fort et ork.
Når jeg endelig når toppen blir asfalten om til en blaut og gjørmete vei, som gir en følelse av at noen holder fast i sykkelen. Veiene er i tillegg så humpete, at jeg begynner å føle meg merkbart mør i skinkene.
Når nedoverbakken, og moroa skulle ha starta, så faller bakbæreren, og alt av bagasje løs fra toppfestet, og sleper etter sykkelen. Heldigvis kommer det en bil forbi etter bare 10 minutter, og bidrar med en par stropper som holder sakene på plass mens jeg kan trille videre.
Nede på hovedveien, med 35km igjen til Geiranger (utrolig nok like langt som før fjellovergangen, som biler slipper å ta) er jeg så våt og kald at jeg igjen tyr til visakortet, og tar inn på et varmt sted å sove.
Jeg ble fortalt at det var meldt regn til denne dagen, men var heldig nok til at det ikke var startet da øyna åpna seg kl 10 om mårran. Det startet nok ikke å regne før rundt kl 2, så selv om jeg var utrolig treig med å spise og pakke ned teltet denne mårran, så holdt det seg tørt.
I sykkelveska havnet det, med en teipbit rundt, og jeg legger i vei mot Jølster og Skei.
Hotelldirektøren stopper innom i rundt 22.30 og får høre at jeg kommer fra Kongsberg. Det er en eldre mann som er glad i å prate, så vi blir stående i 25 minutter å prate om høgskole"professorer" og andre dyktige jølstringer.
Jeg setter innsamlingsbøssa på disken, og kryper i seng etter en snartur i badstua.
Dag 5 går ifra Bergen og nordover. Det er min første gang i Bergen, og sammen med Ida tar jeg en spasertur rundt i den flotte byen. Det blir sushi til forkost på den blå steinen. Avgang blir ikke før rundt kl 12.
Det er lekende lett å sykle etter en dags vil på Bømlo, men forferdelig å komme seg ut av byen. Jeg skulle starte med en runde rundt Eidsvåg, for å nå nordhordalandsbrua, men fikk heller en liten fjellovergang. Langs E39 var det en utfordring å følge sykkelveien, som plutselig skiftet over til andre siden, så jeg måtte snu og finne ut hvor jeg skulle ha krysset. Dette skjedde utallige ganger. I tillegg gikk fortauet plutselig inn i boligfelt, som naturlig nok hadde veldig mange veier å velge mellom, men ingen av dem med skilt.
Liker du labyrinter og kaos, så ta sykkelveien fra Bergen og nordover. Så snart jeg kom inn i Sogn og Fjordane derimot, så ble det lett å holde tempo opp, og jeg campet ikke før kl 10 om kvelden.
Etter ferga over til Lavik fant jeg mitt 4. St.hansbål for kvelden, og besluttet å slå opp teltet. Her var det 10 14-15 åringer som brant bål og sang "The bright side of Life" og "Kombaya my Lord". Godt oppdradde vestlendinger.
Nå er bachelorgraden i boks, og det er på tide å reise tilbake til familien. Med vitnemål i hånd bærer det av gårde med den relativt nye Ghost Speedline 5700, aka "Den jæveln" (døpt etter en uheldig jomfrutur).
På forespørsel fra Norges Optikerforbund skal jeg også ha med en innsamlingsbøsse til Optometry Giving Sight, den eneste globale innsamlingsaksjonen som spesifikt har som mål å hindre blindhet og svaksynthet som skyldes ukorrigerte refraktive feil (manglende tilbud på helseundersøkelser og tilgang på briller).
Underveis skal det besøkes mange gamle bekjente, så hastverk blir det nok ikke, men 130 kilometer om dagen må til for å komme frem før familien reiser på ferie.
Beregnet ankomst: 05.07.10